Avansert frisyre

Eg får vel lese ei bok mens eg ventar på kva mamma skal gjere...



Jaså, så det var dette som venta meg...



YES!!!!!

Neste kapittel

Nå er vi så godt igang at vi likså godt kan fortsette. Dessuten er det mye som skal deles før vi kommer til mormor og morfar sitt besøk som ennå ikke er over.

I juni er det absolutt begynt å bli kaldt i Haydom, og Jørgen krabba stort sett rundt i ullbody og fòrt bukse. På dette tidspunktet begynte barnepika Kaptolina å antyde at han ville begynne å gå i en alder av 10-11 mnd. Den som følger med vil se.

Hedda har lært ganske mye swahili av Kaptolina, og enda mer blei det da hun begynte i lokal barnehage, shule ya chekechea. Troppe opp med grønn kjole som de andre, drikke chai (te med sukker og melk) og uji (ganske flytende maisgrøt). Stor stas.



Slutten av måneden blei nok litt prega av ulykka til vår venn MAF-piloten. Ei stund hørtes det stygt ut, men englene jobber nok også i Afrika - Eivind kom utrolig godt fra hendelsen og er allerede i aktiv tjeneste igjen.

Opplading til ferie blei som den alltid bør være - hektisk jobbing for å sørge for at en er fullstendig slips første feriedag. På et sykehus hjelper det ikke på at andre leger også skal ha ferie - arbeidet deres må dekkes opp, og ferien kom som en etterlengtet gjest.

Så var vi her igjen

Hm. Ser ut til at jeg blir nødt til å begynne hvert innlegg med en beklaging over hvor lenge det er siden sist vi gav lyd fra oss. La meg heller takke alle som tålmodig har vært innom vår blog, dag ut og dag inn. Dere fortjener bedre enn dette.



Siden det er så lenge siden sist, så får vi ta en oppdatering. I mai hadde vi selvfølgelig stor festivitas på den 17. Og vi så slange. Ikke ofte vi gjør det, men vi hadde likevel en fin feiring med buekorps (selvfølgelig med afrikatromme), frokost med norsk pålegg, rømmegrøt og spekemat og til slutt kaker og is (hjemmelaget). Potetløp, stafettløp med 10 runder rundt brusflaska og drakamp hørte også med.




Før sommerferien måtte vi også ta oss en tur til Nairobi. Feltlegen skulle undersøke skolebarna i Nairobi, og alle bestod synstesten. Det var ikke siste gang vi var innenfor portene til tomta i Nairobi denne sommeren, men før det fikk vi opplevd mangt og mye. Følg med, følg med...

Fart og spenning

Da er det slutt på et stille liv der Hedda klarer seg selv, og Jørgen bare ligger for seg selv. De siste dagene har gutten nærmest tatt av. Det begynte så smått med krabbing før påske. Teknikken ble perfeksjonert i løpet av tida på Zanzibar og i Nairobi, og etter at han kom tilbake til teppet sitt i Haydom, er det ikke lenger godt nok å utforske det som er i øyehøyde. Opp og fram ser ut til å være mottoet for tida. Og nå etter hvert er det heller ikke mange skrik å høre når han faller.

Hedda har fått låne sykkel og støttehjul og roper "jeg kuler" når hun er ute og sykler. Foreløpig med støtte fra både hjul og pappa, men stas likevel. Og det er slett ikke alltid hun har tid til å sykle. Andre ganger skal hun klatre i trær, eller bare leke med andre barn i nabolaget. Stas å se at ungene har det bra. Og sist søndag stilte gjengen fra barnebønnemøte opp på konsert i kirka til stor jubel fra forsamlingen.

Endelig

Eller skulle vi sagt skrekk og gru? Jørgen har begynt å krype, så vidt. Nå må vi for alvor begynne å ta hensyn til småkryp når det gjelder møblering. Ikke det at vi har så mange ting å gjemme bort, men litt blir det nå. Bilde får vi komme tilbake til.

Etter hvert kommer det nok også bilder med sol og sjø, eller basseng, for vi skal til Zanzibar! Vi fikk slengt oss med noen kjente som skulle av gårde, og vips så er vi borte fra Haydom i 3 uker. Etter ferien skal vi nemlig til Nairobi på misjonærkonferanse.

I mellomtida kan det være at noen fra Garage har vært i hagen vår og laga veranda med takoverbygg. Og kanskje har vi fått gjerde rundt hagen vår. Og kanskje ei huske til Hedda? Det er mye som kan gjøres rundt huset vårt. Men dere får smøre dere med tålmodighet ennå - bildene kommer.

I morgen tidlig, omtrent når sola står opp, durer vi avgårde i "vår" hvite Toyota Landcruiser. Jippi.

Jippi!!!

Et nytt kapittel skrives både i bloggen og i livet.

Hedda har blitt storesøster og da hun så Jørgen for første gang dagen etter hans ankomst, utbrøt hun: "Så fin lillebror jeg har."

Litt lav blodprosent hos både mor og barn, dog uten dramatikk, gjorde særlig det første døgnet litt forskjellig fra Heddas første levedøgn. Men nå er meieriet oppe og går på alle måter, og mottakeren har lært å sette pris på livets gleder.

Det gjør foreldrene, også, og vi har nå fått enda en glede i livet!

Sommer, sommer, sommer

Ferie...
Sol...
Is...
Eneste ulempen er at Hedda ikke sover på dagen. Men til gjengjeld sover hun godt nattestid. Og gleder seg over alt som skal skje neste dag og dagene videre. Gullkorna kommer som perler på ei snor.

På besøk hos Ingunn Kjellingland måtte hun på do før hun hadde gjort seg kjent i huset og ga beskjed om det. "Jeg må tisse. Spørsmål om de har do her."

Vi koser oss og prøver å skrive ned så mye som mulig.